Torsdag 22. November

Bra avslutning på SMIT 2007. Nevenyttig sesjon om sikkerhet i MR-rom der vi vel må innrømme at vi fremdeles har forbedringspotensiale. Morsomt allikevel å se bilder fra andre sykehus av diverse gjenstander som hadde havnet i magnetens klør, bl.a. en sprøytepumpe som var festet til et anestesirack... Etter dette var det bare å logge ut og traske til den tidligere omtalte Shinkansen for en togtur til Tokyo. Flott togtur i snøstorm, sol og tilslutt nesten vårlige tilstander. Dette toget er helt stille selv om det kjører som et uvær, la merke til at nabodamen satte en flaske løst i vinduskarmen. Tenkte med meg selv at den havner i fanget hennes om kort tid, men nei da. Flasken stod trygt gjennom hele turen. Vel framme i Tokyo rakk vi en kjapp panikkhandling av gaver til de som sitter hjemme. I morgen bærer det videre til Nagoya for å ta fly hjem til Norge. Vi prøver å drøye turen dit lengst mulig, Nagoya er visstnok et sted man helst bør kjøre fort forbi hvis man liker pene byer.

onsdag 22. November

Men SMIT var ikke død! Da vi nær hadde avskrevet SMIT som useriøs slo den heldigvis fryktelig tilbake igjen i dag. Borte var uforståelige presentasjoner uten poenger, idag var det spennende temaer og presentasjoner som var både lettfattelige og spennende. Har lært mye om augmented reality, robot-kirurgi, navigasjon, billedveiledet kirurgi og en masse ulike metoder for avbilding og deteksjon av interessante områder. Her var det folk som kunne sitt fag og som klarte å formidle det i tillegg. Terningkast 5.

Også i dag var det et ikke-medisinsk foredrag, eller rettere sagt to stykker. Et av dem handlet om evolusjonen og menneskets evne og vilje til å lage redskaper. Rimelig tynn tråd til det vi driver med, tror hun ble spurt mest fordi chairmannen var tydelig betatt av damen og har kjent henne i 20 år. Men et foredrag om Shinkansen, lyntoget i Japan og sikkerhet var en ny høydare. Her hadde de fått tak i Akiko Uchida (bildet) som er sikkerhetssjef i jernbaneselskapet og det han kunne fortelle har relevans rett inn i pasientsikkerhetsarbeidet vårt. I dette foredraget fikk vi høre at lyntogene frakter 14 millioner mennesker hver dag, de har ikke hatt ulykker med disse togene siden 1963, har 800 avganger hver dag og togene har en gjennomsnittelig forsinkelse på under 60 sekunder. Og da er alt inkludert som grunn til forsinkelser; snøstorm, strømbortfall, jordskjelv, fremmedlegemer på skinnegangen og andre naturkatastrofer. Hvordan de klarer det er helt ubegripelig, her er alt på stell.

Vi tok lyntoget fra Tokyo til Sendai og det var en drøm i snaue 300 km/t. Det er til og med merket av i perrongen på stasjonene hvor de enkelte vognene stopper, det var bare å finne setenummeret vårt som stod skrevet på bakken og stille oss opp i rekken innenfor de grønne strekene som var markert. Toget stoppet selvfølgelig akkurat på streken med riktig vogn og vi kunne rolig gå inn og finne plassene våre. I morgen er kongressen slutt og vi skal ta lyntoget tilbake til Tokyo. Jeg gleder meg allerede!

20. November

Første dag på SMIT 2007 ble en overraskelse. Etter å ha funnet kongresshotellet på magisk vis ved hjelp av et lite detaljert gatekart, fikk vi utdelt adgangskort med vanlig japansk høflighet. Ingen skal ha noe tips her i landet, selv i garderoben er de tilsynelatende fra seg av begeistring for at vi vil levere frakken til oppbevaring og nekter å ta imot penger. Deilig!

Men over til det faglige. Det er vel ingen overdrivelse å si at vi ble litt skuffet. At det var mange asiatiske innlegg var vi klar over, og at de sliter med språket har vi også forståelse for. Jeg tenker med skrekk på om jeg skulle holde foredrag på Japansk. Men her var det ikke bare språket som hadde mangler, også innholdet var høyst variabelt. Blant annet var det en som hadde funnet ut at et HD-skopbilde er bedre enn et vanlig skopbilde. Det jeg husker best var en times foredrag om utviklingen i do-teknologien. Ja, du leste riktig. Japanere er ikke bare veldig høflige, de er også veldig renslige og en do er ikke en triviell sak. Her på hotellet f.eks. er det et helt bryterpanel ved siden av doen, og alle forsøk på å trekke ned førte bare til at det spratt frem spaker som sprutet vann alle veier. Hadde aldri trodd at akkurat det skulle by på utfordringer, men slik var det nå. På SMIT hadde en fabrikksjef for et dolokkfirma en times foredrag som på slutten ble hysterisk morsomt. Særlig spørsmålsdelen tok fullstendig av og vi gråt av latter ettersom det ene innovative forslaget etter det andre ble stilt til en like gravalvorlig fabrikksjef.

På kvelden var det mottagelse i det internasjonale konferansesenteret med veldig god japansk mat og drikke. Underholdningen forbigår vi i stillhet, men utstillingen av ulike skopileverandører var stor og imponerende.

Mandag 19. november

Laaang reise men vi ankom Tokyo, Narita flyplass klokken 10.14 mandag morgen. Kroppen var fullstendig i villrede om det var dag eller natt, men en drøy Cola fikk ihvertfall opp bevisstheten noen hakk. Nok til å møte Japanere uten å snuble i sitt eget navn når man skal presentere seg selv. Etter en kort taxitur med livet som innsats stod vi utenfor NIRS som er et av verdens desidert beste ioneterapi og PET-sentre. Taxisjåføren betraktet alle fartsgrenser som veiledende og vi kom derfor litt tidligere enn antatt frem til senteret. En smilende, bukkende og usedvanlig imøtekommende dame, Sachiko Nakamura, ønsket oss velkommen og ba oss om unnskyldning fordi vi var kommet for tidlig (!). Besøket ble delt i to deler:

1. Besøk på PET-senteret der vi måtte bruke mye tid på å overbevise direktøren om at vi faktisk bare har to PET-sentere i Norge som begge ble åpnet i fjor. Japan har et sted mellom 150-200. Vi fikk også inspisere PET-senteret og fikk vist lekre bilder laget sømløst av fusjonerte billedmodaliteter.

2. Besøk på Ioneterapi-senteret. Her møtte vi også direktøren som hadde satt av tid til besøket vårt. Japanere er rett og slett enestående høflige! Japan har 3 fulle Ioneterapisentre, 5 protonterapisentre og en hel rekke sentre som enten er planlagt eller er under bygging. Nok en gang må vi forklare at Norge som et rikt land ikke har råd til å investere i et slikt anlegg. Dette besøket var rett og slett utrolig imponerende, og du trenger ikke ha en hang til tunge ioner for å bli overbevist. Her utfører de mirakler i ren science-fiction stil med basis i det vi hadde som tørr teori i kjernefysikk på Blindern. Det minner litt om syklotronen på Blindern, bare mange ganger større. Partikkelakseleratorer, looper, høyspenningsanlegg, dette er virkelig big science. Prisen på dette anlegget var 3.5 Milliarder Norske kroner, men et kompaktanlegg kan bygges til rundt 100 mill $ ifølge direktøren. (pluss, pluss, totalt en milliard).

Det var det jeg rakk foreløpig, fortsettelse følger.

Nå bærer det snart til Japan. Øystein og jeg drar søndag 19. November til Tokyo og skal delta på SMIT 2007. På veien til Sendai der kongressen pågår skal vi besøke HIMAC, et tungkjerne protonterapisenter som er blant verdens fremste på sitt område. I tillegg er planen å besøke en produsent av operasjonsbord som skal levere et helt nytt og ikke-godkjent operasjonsbord til Intervensjonssenteret på sykehuset. Det er et hektisk program fram til returen lørdag 24. November, men jeg gleder meg!