Mandag 19. november

Laaang reise men vi ankom Tokyo, Narita flyplass klokken 10.14 mandag morgen. Kroppen var fullstendig i villrede om det var dag eller natt, men en drøy Cola fikk ihvertfall opp bevisstheten noen hakk. Nok til å møte Japanere uten å snuble i sitt eget navn når man skal presentere seg selv. Etter en kort taxitur med livet som innsats stod vi utenfor NIRS som er et av verdens desidert beste ioneterapi og PET-sentre. Taxisjåføren betraktet alle fartsgrenser som veiledende og vi kom derfor litt tidligere enn antatt frem til senteret. En smilende, bukkende og usedvanlig imøtekommende dame, Sachiko Nakamura, ønsket oss velkommen og ba oss om unnskyldning fordi vi var kommet for tidlig (!). Besøket ble delt i to deler:

1. Besøk på PET-senteret der vi måtte bruke mye tid på å overbevise direktøren om at vi faktisk bare har to PET-sentere i Norge som begge ble åpnet i fjor. Japan har et sted mellom 150-200. Vi fikk også inspisere PET-senteret og fikk vist lekre bilder laget sømløst av fusjonerte billedmodaliteter.

2. Besøk på Ioneterapi-senteret. Her møtte vi også direktøren som hadde satt av tid til besøket vårt. Japanere er rett og slett enestående høflige! Japan har 3 fulle Ioneterapisentre, 5 protonterapisentre og en hel rekke sentre som enten er planlagt eller er under bygging. Nok en gang må vi forklare at Norge som et rikt land ikke har råd til å investere i et slikt anlegg. Dette besøket var rett og slett utrolig imponerende, og du trenger ikke ha en hang til tunge ioner for å bli overbevist. Her utfører de mirakler i ren science-fiction stil med basis i det vi hadde som tørr teori i kjernefysikk på Blindern. Det minner litt om syklotronen på Blindern, bare mange ganger større. Partikkelakseleratorer, looper, høyspenningsanlegg, dette er virkelig big science. Prisen på dette anlegget var 3.5 Milliarder Norske kroner, men et kompaktanlegg kan bygges til rundt 100 mill $ ifølge direktøren. (pluss, pluss, totalt en milliard).

Det var det jeg rakk foreløpig, fortsettelse følger.