Takk for alt!

Dag 5: Hjemreise

10 000 moh og tid for oppsummering, hva har vi egentlig fått ut av denne turen?



Magefølelsen er god, vi har sett og hørt med egne øyne historier som tidligere bare var nok en del av pensum. Vi har i små glimt sett menneskene bak tallene og vi har fått en bittebitteliten anelse av hvilke følelser ofrene må ha hatt.


Der reisenoberführer, Geir, fra Aktive fredsreiser har vært et særdeles hyggelig bekjentskap! "Stillfarende" og "trønder" pleier ikke alltid å være synonymer, men på Geir passer de godt sammen med "jovial" og "sympatisk". På sin lavmælte måte, uten store fakter har han tatt oss gjennom lidelseshistorien og fikset opp i praktiske utfordringer der det trengtes.



Ungdomsgjengen vår har vært helt fantastiske, fra start til mål. True story! Noen småtterier har det vært, men bagateller i den store sammenhengen. Det er rett og slett en gjeng med utrolig hyggelige og sympatiske ungdommer som det har vært kjempegøy å være sammen med!


Er det bare solskinn? Vel, la meg røpe noen ting som vi så langt har holdt hemmelig for elevene våre. (Ikke les videre her elever i 10A)

Reiseleder Geir har en alvorlig svakhet, for ikke å si karakterbrist. Han holder nemlig med Rosenborg ballklubb! Vi konkluderte imidlertid med at han trolig var tilregnelig likevel, alle de gode egenskapene hans tatt i betraktning. Dessuten er han sannsynligvis offer for uniformering og ensretting der han bor i sentrale Trøndelag og er dermed delvis unnskyldt.

En ting til: Vi la tidlig merke til at nærmeste nabo til hotellet var litt underlig. Etter å ha fått et glimt inn døra og sett et snev av rød belysning og møbler fant vi ut at det enten måtte være det nye nyhetsstudioet til TV2 eller et sted med kvinnelige ansatte som jobber mye om natten i et veldig gammelt yrke. Senere fikk vi mannlige ledere flere tilbud som fjernet enhver tvil, og da vi begynte å se oss rundt følte vi et øyeblikk at vi var med på en Derrick-innspilling. Det var mange tvilsomme naboer. Vi var imidlertid veldig bevisste på å skjerme elevene og tror det gikk ganske bra.


Så takk til Geir og Aktive Fredsreiser, og takk til de flotte ungdommene vi har hatt med! Takk til foreldregruppene som har jobbet med økonomi, forberedelser og planlegging og takk for lånet av ungdommene. Dere har all grunn til å være stolte av dem! Sist men ikke minst, tusen takk til foreldregruppen som var med på turen. Dere har gjort denne turen utrolig bra for alle og dere er så supre mennesker at det er umulig å ikke stortrives sammen med dere! :-)




Takk for turen alle sammen, vi sees på Berlin-reunion tour i 2022. :-)

Jan Olav

En helt ny dag!

I dag har vi stilt klokken et par hundre år tilbake, nærmere bestemt til slutten av 17-hundretallet. Etter gårsdagens dypdykk i terror, død og ondskap var det befriende med en dag viet arkitektur og positive aktiviteter. Slottene i Potsdam (Sanssouci + Cecilienhof) ble grundig saumfart utvendig, og parken ble tråkket opp.




Sanssouci ble bygget fordi Tyskerne ikke ville være noe dårligere enn Frankrike med deres Versailles. Likheten er tydelig, men de fleste var likevel enige i at Tyskerne ikke har fått det heeelt til. Størrelsen er det imidlertid ingenting å si på, vi kom en halvtime for sent til bussen fordi parken var helt uten grenser.




Lunsjen ble inntatt på en gemütlicher bierstube i Potsdam, uten bier men med stube. Menyen sjokkerte ingen: poteter, symbolske grønnsaker og wienerschnitzel eller kylling til de som ville ha det. Men absolutt godt og med trivelig atmosfære.




Siden enkelte av oss heller vil amputere noe enn å gå løs på en ny dag med power-shopping, ble det lagt opp til klatreaktiviteter for de som ønsket noe annet før middag. Det viste seg å bli utrolig moro!












Her er det nok en gang på sin plass å skryte av disse ungdommene. Full innsats, konsentrerte i sikringsarbeidet og lærevillige til tusen! Kjære mødre og fedre i klasse 10A, her er det mye talent som bør få slippes løs.








Ziko's grill var målet for middagen idag i likhet med første dagen her. (Det var stedet med litt utagerende dansing, ja). Og Ziko skuffet ikke i kveld heller!




Klientellet på 70+ må ha vært igjen på Ziko's siden onsdag, det var de samme gamlingene og definitivt ikke med noe lavere promille.




Om luften burde bekymre direktoratet for brann- og eksplosjonsvern var stemningen naturlig nok svært god, og lydnivået steg til noe i nærheten av en jetmotor da etablissementets svar på Tom Jones ved tangentene ga noen originale tolkninger av kjente schlagere. (Og elevene våre var med!) Forvirringen ble imidlertid stor da han toppet forestillingen med en Lambada. Det var åpenbart for alle at Lambada ikke inngikk i danserepertoaret til de gamle, men ingen ville slutte å danse av den grunn. Endel slo raskt om til vals som ikke akkurat fulgte takten, noen prøvde seg på en jenka mens andre kom med noe som kunne likne på en frisk reinlender. Resultatet ble svært underholdende.




Etter Lambadaen ble det så stille at du kunne høre et gebiss falle, så stedets akkompagnatør dro umiddelbart til med en klassisk vinnerlåt i 'My way'. Dette må ha slått ut på Richters skala i Oslo, summetonen satt i ørene lenge etterpå og glassene i vinduene rister ennå.




Plutselig forsvant alle de gamle ut av restauranten og over i en ventende buss med destinasjon ukjent. Og klasse 10A gikk alene ut i natten.....Takk Ziko, for en absolutt uforglemmelig og morsom kveld!

Å besøke et åsted

Dagens tall var tydelige:
Sachsenhausen - ca 200 000 fanger hvorav rundt 100 000 døde
Ravensbrück - 132 000 fanger hvorav 92 000 døde

Dystre tall med andre ord, tusenkroners-spørsmålet var om dette ville bli noe annet enn trist statistikk for ungdommene etter dagens utflukt?

Vi begynte i Sachsenhausen der mange norske fanger satt under krigen, Geir fra aktive fredsreiser ledet omvisningen med kyndig hånd.



Hele omvisningen var en tøff oppvisning i menneskets skyggesider og tragiske fakta. Var det ingen lyspunkter?


Joda, heldigvis. Møtet med tidsvitnet Bernt H. Lund som selv har opplevd alt dette på kroppen var sterkt og ga lys. Krydret med litt humor, ekte innlevelse og naturlig autoritet tok han oss gjennom sin egen opplevelse av Sachsenhausen.


Historien om da han holdt på å bli drept fordi han var høflig glemmer de færreste, og plutselig fikk tallene et ansikt og et innhold. Der og da fikk vi et menneske og en historie å forholde oss til. Utrolig bra!


Etter en lunsj i en gymsal sammen med 825 (!) andre nordmenn dro vi til Ravensbrück. Berlin (Bærumlin) har de siste dagene blitt invadert av Bærumsungdom, og alle skulle visst til samme sted idag.


Ravensbrück var et fryktelig sted, ikke bare fordi det var større dose elendighet men mest fordi det også rammet barn.


Så mange lik ble kremert at sjøen ved leiren den dag i dag har et grått askelag. Nok engang viste ungdommene at de er mer reflektert enn mange av sine jevnaldrende.


I krematoriet sto gruppen vår i dyp stillhet og respekt, mens neste busslast med ungdommer kom ropende og småslossende inn med latter og skrål. De hadde ikke tatt inn over seg at vi stod midt i et åsted for en av verdens største kriminelle handlinger. Besøket ble avsluttet med en enkel men verdig roseseremoni ved tåresjøen.











Lyspunkt Ravensbrück: Ingen norske døde + historien om Elisabeth Rivet, en fransk nonne som frivillig tok plassen i gasskammeret til en dødsdømt mor den 30. Mars 1945.



En litt utladet gjeng belønnet seg selv med Mövenpick-is etter middagen og en frisk spasertur hjem etterpå. I morgen er det atter en dag!

Skrekk og gru og etegilde

Dag 2:
Etter en god natts søvn (?) ventet frokosten klokken 07.00 i dag. Foreldrepatruljene klarte ikke å ta noen ungdommer ute av rommene i løpet av natten, men de kan neppe ha sovet som englebarn hele natten likevel: Sjelden før i historien har så mange ungdommer hatt så lite å si over så lang tid.....



Alle kom imidlertid til bevissthet da vi stabbet inn bak gitterportene i Stasi-fengselet. Vår utmerkede guide, en danske, klarte kunststykket å gjøre de redselsfulle historiene både levende og relevante for oss som bor i trygge Norge. Hva er f.eks. forutsetningen for et diktatur? Hvis du ikke vet svaret, spør en av elevene i 10A. Avslutningsvis sa vår danske venn at den eneste garantien for personlig frihet er demokrati og at demokratiet er en skjør plante som må vernes av engasjerte mennesker. Øredøvende stillhet, alle fulgte intenst med! Overraskende var det å høre at ingen av de 90 000 Stasi-ansatte er straffeforfulgt etter terroren og at guiden vår fremdeles blir spyttet på av eldre menn på grunn av jobben han gjør....


Det føltes godt å gå ut av gitterportene og de fleste følte nå behov for å gjøre noe tanketomt og meningsløst for å balansere litt. (= shopping). Det ble starten på et intervalløp med 3x3 intervaller av henholdsvis shopping og middag utover dagen og kvelden.


For de foreldrene som nå begynner å kikke engstelig på saldoen kan vi røpe at de færreste (om noen) kjøpte for noen større summer. Dagens klart heteste kjøpsobjekt ble caps i ulike utgaver.


Her er det på tide å skryte litt av gjengen: Samtlige møter opp på sekundet på rett sted til avtalt tid! Myten om ungdommen idag kan glemmes så fort som mulig, det er fantastisk hyggelig å være voksenleder for denne gjengen!






Dagens siste middag ble (delvis) fortært på restaurant Kartoffelkiste med porsjoner som fikk selv voksne menn til å stønne. Enkelte av barna angret bittert på den siste smultringen de hadde spist og orket ikke en bit av denne siste middagen. Andre fikk hele eller deler av maten ned, såvidt.


En sliten men fornøyd gjeng veltet ut av taxiene (bussen hadde forlatt oss) og inn på hotellet. Oddsen for at alle kommer til å sove godt i natt er lav, svært lav.....

Location:Berlin

Med klasse 10A i Berlin

Dag 1. (Onsdag)
Landet med klasse 10A fra Østerås i Berlin, Schönefeld, kl. 11.10 idag. Flott vær, 20 grader og sol, alle ble med og alle fikk bagasjen sin. Bra start!



Første stopp etter lunsj var muren, eller restene av den. Vi så to filmer på et minnesenter som på en ypperlig måte viste hvor langt DDR var villig til å gå for å hindre folket sitt i å stikke av. (Sommeren 1961 hadde 1/6 av befolkningen i Øst-Berlin flyktet til vest). Alle ungdommene satt helt stille under hele seansen, imponerende!


Etterpå ventet buss-sightseeing med utallige severdigheter, Gull-Else, Riksdagen, Holocoast-monumentet, Checkpoint Charlie ++. Aller mest populært var kanskje MacDonalds da blodsukkeret nærmet seg null på slutten av turen.

Hotellet er enkelt men rent og ordentlig og sentralt beliggende, og middagen ble inntatt på restaurant Zirko bare 200 meter oppe i gata.


Her havnet vi midt oppe i et gresk party for de som var unge da Kennedy var president i USA. Alder er ingen hindring, så da de rødvinsmarinerte gamlingene kastet seg ut i en heftig Zorba og inviterte med de unge, var det mange sporty tiendeklassinger som hev seg utpå. Sporty! To hekseskudd og en lårhals senere sa vi takk for en hyggelig aften og satte kursen for hotellet der ungdommen fikk presisert reglene som gjelder på turen. En flott dag og en kjempeflott gjeng med ungdommer!

Location:Pestalozzistraße,Berlin,Tyskland

Torsdag 22. November

Bra avslutning på SMIT 2007. Nevenyttig sesjon om sikkerhet i MR-rom der vi vel må innrømme at vi fremdeles har forbedringspotensiale. Morsomt allikevel å se bilder fra andre sykehus av diverse gjenstander som hadde havnet i magnetens klør, bl.a. en sprøytepumpe som var festet til et anestesirack... Etter dette var det bare å logge ut og traske til den tidligere omtalte Shinkansen for en togtur til Tokyo. Flott togtur i snøstorm, sol og tilslutt nesten vårlige tilstander. Dette toget er helt stille selv om det kjører som et uvær, la merke til at nabodamen satte en flaske løst i vinduskarmen. Tenkte med meg selv at den havner i fanget hennes om kort tid, men nei da. Flasken stod trygt gjennom hele turen. Vel framme i Tokyo rakk vi en kjapp panikkhandling av gaver til de som sitter hjemme. I morgen bærer det videre til Nagoya for å ta fly hjem til Norge. Vi prøver å drøye turen dit lengst mulig, Nagoya er visstnok et sted man helst bør kjøre fort forbi hvis man liker pene byer.

onsdag 22. November

Men SMIT var ikke død! Da vi nær hadde avskrevet SMIT som useriøs slo den heldigvis fryktelig tilbake igjen i dag. Borte var uforståelige presentasjoner uten poenger, idag var det spennende temaer og presentasjoner som var både lettfattelige og spennende. Har lært mye om augmented reality, robot-kirurgi, navigasjon, billedveiledet kirurgi og en masse ulike metoder for avbilding og deteksjon av interessante områder. Her var det folk som kunne sitt fag og som klarte å formidle det i tillegg. Terningkast 5.

Også i dag var det et ikke-medisinsk foredrag, eller rettere sagt to stykker. Et av dem handlet om evolusjonen og menneskets evne og vilje til å lage redskaper. Rimelig tynn tråd til det vi driver med, tror hun ble spurt mest fordi chairmannen var tydelig betatt av damen og har kjent henne i 20 år. Men et foredrag om Shinkansen, lyntoget i Japan og sikkerhet var en ny høydare. Her hadde de fått tak i Akiko Uchida (bildet) som er sikkerhetssjef i jernbaneselskapet og det han kunne fortelle har relevans rett inn i pasientsikkerhetsarbeidet vårt. I dette foredraget fikk vi høre at lyntogene frakter 14 millioner mennesker hver dag, de har ikke hatt ulykker med disse togene siden 1963, har 800 avganger hver dag og togene har en gjennomsnittelig forsinkelse på under 60 sekunder. Og da er alt inkludert som grunn til forsinkelser; snøstorm, strømbortfall, jordskjelv, fremmedlegemer på skinnegangen og andre naturkatastrofer. Hvordan de klarer det er helt ubegripelig, her er alt på stell.

Vi tok lyntoget fra Tokyo til Sendai og det var en drøm i snaue 300 km/t. Det er til og med merket av i perrongen på stasjonene hvor de enkelte vognene stopper, det var bare å finne setenummeret vårt som stod skrevet på bakken og stille oss opp i rekken innenfor de grønne strekene som var markert. Toget stoppet selvfølgelig akkurat på streken med riktig vogn og vi kunne rolig gå inn og finne plassene våre. I morgen er kongressen slutt og vi skal ta lyntoget tilbake til Tokyo. Jeg gleder meg allerede!